Paa Frossen Mark

Rimfrosts mektige hånd

Griper isende om landet

Kongegården ligger øde

Askgrå snø senker seg

Dekker skog og mark

Mens høstvind glitrer

Under kullsvarte ravners åsyn

Som maner med harme til ro

Hræsvelgs vingeslag strør

Sin hevn over fjellbratte lier

Så vinteren kan komme

For å knuse nordhavets speil

Med sin bitre stormhånd

Og her, hvor

Månenetters gjеmklang vokter:

Bygget av stjernеskinn

Båret i brennende sølv

Knekker døde greiner

I den frosne, engang hellige lund

Her tier et rike, fengslet i gys

Høye graner farer sammen

Og alt lys pinefullt blekner

Hør en død konges klagesang

Med gneldrende røst!

Et hjerte, rammet av svik

Fortært i lidenskapens flammer

Hans fylgjes vrede hersker

Uten husk og sans

Med isblå, kalde øyne

Det drønner over kvasse fjell

Suser rundt steinsatte hauger:

Et syn, som stiger opp fra råtne sletter

Av glød og blod, som maner folk

Om kongens død. Ætter vanslekter

Ungt blod, alt blod, Midgard visner hen

Hans ben, mørkt begravet

Ukjent under himmelens spenn

Som glimter i gryning, fulle av savn og nød

Ungt blod, alt blod, Midgard visner hen

Hva skal det bli av rikets marker?

Intet blomstrer ved Vestfolds bredder

Og verre enn sult og strid

Er den fienden som ingen kan se

Som legger i lønn sine spor

Som legger i lønn sine spor

På bark, jord og snø: Forfall