Drammen

Kommunegrå dis, bekmørk november

Innestengte landskap i enden av tunnelen

På bar bakke, i søken av en retning

En lemlesta sjanse til livet

Den ene, og de fireogfemti tusen

på sjølsamme brustein og betong

Søvngjengere av det sivile tyranni

i repeterende mønstre, driver forbi

Drømmer satt på vent

Det knuste speil, ensomhetens elv

Drabantens kalde kolosser

skinner som et mausoleum

Sjølpålagt isolasjon

Vekk fra de årelatte gater

Med alle fluktveier gjenmurt

Grønland seksogtredve

Led meg motstrøms

til skyggesidens bredder

til Landfalls lønndommer

La oss gå ned i de mørke kamre

og aldri igjen bli funnet

Inn i Slottet fra Drammen

Skåret inn til beinet

En eim av jordslag og kjønn

Revet fra fatning

i dårlig rus og dårlig stemning

Av fri vilje, i fritt forfall

la oss vike for kunsten

Uhellige stimuli, hatets ildspåsetter

Destruksjon på resept

Med uskyld spredt for alle vinder

Med enspora metall i utakt med tida

Med obskure riff fra helvete

meisla ut av Dyret i oss