Merkelige Mira

Merkelige Mira sitter på en parkbenk mens det glitrer

fugler og fontener rundt en lurvete kropp.

merkelige Mira trekker frem en flaske mens hun drikker

nynner hun at solen snart står opp.

Skynd deg hjem til deg selv. Kjære Mira det er kveld.

Det er tid å komme dit hvor du bor.

Hun tar flaskene med og dermed rusler hun avsted.

Gud vet hvor.

Merkelige Mira nøler. Kroppen stanser mens hun føler

på et tre og på et hus og så på en port.

Mira bærer sykdom i seg. Ekkel sykdom, Herren fri seg

fra ansvaret for hva hans barn har gjort.

Skynd deg hjem til deg selv. Kjære Mira, nå i kveld

skal din skam og du få sove i fred.

Det skjedde her et sted. En fremmed.

Gud alene vet hva han het.

Merkelige Mira drømmer rare bilder og det strømmer

farge til et ansikt og blod til en munn.

Hun ga ly for gatens redde dyr og natten dette skjedde

sto hun selv på fire som en hund.

Men skynd deg hjem, det er kaldt, kjære Mira, overalt

griner ansikter fra djevelen selv.

De troskyldiges flokk har stygge sår.

Det vet du nok, fra deg selv.

Merkelige Mira brenner som i feber og det renner

våte minner mens det rister i hennes kropp.

En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære.

Snart er dagen ny og du står opp.

Kjære Mira, lev i fred. Ta den kalde solen ned.

Legg den rundt dine væskende sår.

Du klør deg selv til blods, men jorden

er ditt arvegods. Som skrevet står.